Store ressurser er satt inn for å hjelpe overlevende og etterlatte etter 22. juli. Men har de velmenende psykologer riktig terapeutisk fokus? Ett og et halvt år etter overgrepene sliter fortsatt mange, og i et intervju med Adrian Pracon skinner det gjennom at terapien så langt har hatt begrenset nytte:
«Behandlingen er fortsatt i en fase hvor det er viktig å komme seg ut av mørket. Struktur, medisinering og samtaler er blitt en ny hverdag for meg. Det er ikke lagt vekt på opplevelsene jeg sliter med, men konsekvensene av posttraumatisk stressyndrom har vært en kraftig depresjon og angst som har tæret på en ellers normal psyke. Dette har gjort meg for sliten til å kunne fungere normalt. Men jeg venter fortsatt på en behandling hvor man går nærmere inn på det som burde vært tatt tak i for lenge siden, og som er selve roten til min negative profil, sier Pracon. Han sier selv han ikke har behov for mer sympati.» http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/Jeg-er-sliten_-og-trenger-hjelp_-men-jeg-skal-ha-mitt-liv-tilbake-7083944.html
Jeg kjenner til kun ett tilfelle av kjernesunn reaksjon mot Breiviks udåd. Den
friske reaksjonen kom ikke fra en nordmann, men fra en nord-iraker – broren til en 19-åring som ble myrdet på Utøya. Under rettssaken kastet han en sko mot Breivik og ropte flere ganger: DRA TIL HELVETE!! DU DREPTE BROREN MIN!! MORDER!! For en psykolog er det interessant hvilke følelser dette friske raseriutbruddet vakte i det fortrykte publikum av ofre, etterlatte og bistandsadvokater: Frykt blant noen; gråt blant andre; og applaus blant en del foreldre. Hvilke reaksjoner uttrykker det terapeutiske problem? Og hvilken reaksjon er sunnest – mest terapeutisk transformerende?
«Qasim ble ført gråtende ut av retten etter å ha ropt […] Utbruddet skremte enkelte AUF-ere, men ble også møtt med spontan applaus og «bravo»-rop fra enkelte tilhørere i salen, deriblant foreldre som hadde mistet barna sine. – Jeg har fått støtte fra både AUF-ere, etterlatte og journalister, i tillegg til vanlige folk, sier Qasim. […] Jeg var sikker på at jeg hadde gjort noe dumt, og at folk ville være sinte på meg. Derfor er jeg lettet over at folk i Norge har vist så stor forståelse for at det var en vanskelig situasjon, at jeg ikke klarte å kontrollere følelsene, sier han. Når det gjelder skokastingen så anger han ikke, men han vil samtidig oppfordre om at andre holder seg i skinnet.» http://www.vg.no/nyheter/innenriks/22-juli/rettssaken/artikkel.php?artid=10061485
Ikke alle psykologer vil være enige i at det er sunt «å holde seg i skinnet» i terapirommet – tvert i mot: sinne kan være kuren. Den avdøde Harvardprofessor og Modum Bad-forsker Leigh McCullough hevdet at irritasjon/sinne/raseri har følgende nyttige funksjon: å bli aktivert av grenseoverskridelser og slik utgjøre den grensesettende kraft: «NEI! VEKK!» Dytt unna! McCullough mente at funksjonen til sinne er å aktivere sunne og grensesettende voldsimpulser og voldsfantasier: naturlig atferd rettet mot å uskadeliggjøre overgriperen. Den terapeutiske utfordring er at den sunne reaksjon (aggressivitet mot overgriperen) – etteropplevd trygt i terapirommet – kan være fortrengt gjennom traumatiske opplevelser og/eller sosialisering, f.eks. den sinnefobiske skandinaviske kultur. Slik fortrengning opprettholdes av frykt og/eller skam: «Ditt sinne er farlig/skammelig» (derav PTDSs angstsymptomer). Den hemmende angst/skam aktiverer ubevisste strategier for å unngå sinne, f.eks. er vanlige unnvikelsesstrategier selvbeherskelse, nummenhet, gråt og/eller depresjon. http://en.wikipedia.org/wiki/Leigh_McCullough
Atten måneder etter udåden må man spørre: Har norske psykologer gitt nødvendig hjelp for ofrene å komme i kontakt med det naturlige og terapeutiske raseri man må føle mot den aktuelle overgriper?
sentertanken 
Legg igjen en kommentar